Kategoriarkiv: Refleksjonar

Den raustleiken her i verda kan fylla ein med age

I dag har eg fått fat i ei synonymordbok som heiter På godt norsk, og som handlar om omsetjingar frå bokmål til nynorsk. For ei lukke!

Eg er generelt sett veldig entusiastisk når det gjeld synonymordbøker, og denne var jo fin. Vanlegvis har eg nytta slike bøker i samanheng med omsetjingar eller når eg skriv engelske tekstar. Men når eg ser kor mykje snodig ein kan finna i slike bøker, er det umogleg å ikkje lura på om eg kan ha gjort nokre bommertar når eg har funne eit flott og imponerande ord som eg aldri har høyrt før, og som kanskje ikkje høyrest så naturleg ut som det eg hadde tenkt at det skulle.

Bilete av eit daudt tre i ein skog, bløming og av ein solnedgang.

Synonym

Eit synonym er eit ord som har same eller liknande tyding som eit anna. Det er der ordet berre har liknande tyding at det kan verta litt komplisert. Raustleiken i overskrifta er eit synonym til hjelpsemda (bm: hjelpsomheten). Fylla ein med age er føreslege i staden for overvelda. Det er jo ganske fint! Og i den rette samanhengen kan det passa godt inn. Helst i ein litt lyrisk tekst.

Litt peiling kan vera greitt å ha

Eit synonym for botemiddel, som finst på både nynorsk og bokmål, er rådgjerder. Ein kan setja inn førebyggjande rådgjerder (eller også åtgjerder) mot sniglar i hagen, til dømes. Ord som kan nyttast i staden for kvit (hvit) er blakk, blass, falma og gusten (blant andre). Ein som har fått eit draugslag er plaga med hekseskot og har vondt i ryggen.

Det er mange flotte ord å velja i, men det er ein liten fordel å ha så noko lunde oversyn over kva dei ulike orda tyder. Eg tvilar på at det hadde slege an om eg sa til nokon at «Du har så fine og gustne tenner!».

Heilt til slutt

Takk for at du var innom bloggen min i dag! Dersom du likte innlegget, er det strålande om du trykkjer på like- eller deleknappen under, eller legg att ein kommentar til meg. Finn deg gjerne ei synonymordbok sjølv og leit fram nokre ord du ikkje har nytta på lenge, eller som du kanskje aldri har nytta før. Det er moro! Ynskjer deg elles ein flott dag vidare!

Me snakkast!

Klem,

Rønnaug

Kjelde: På godt norsk av Magne Rommetveit

Bloggen fyller år!

No har eg drive og blogga i eit år allereie, og det er på tide med eit lite attendeblikk. Tida har gått fort. I byrjinga tykte eg at det å leggja ut eit innlegg var noko av det skumlaste eg kunne gjera, men no er terskelen låg.

Bilete av blomar, eit 17. mai-tog, fyrverkeri og ei marsipankake.
Bloggen er eitt år! Ok, så er kanskje ikkje blomane, kaka, toget og fyrverkeriet til ære for bloggen … men kake er kake, seier no eg…

Gjennom året som har gått har eg for det meste teke føre meg tema som har med tekst, språk og skriving å gjera, og det har vore artig å finna nye tema og å prøva å vinkla det på ein måte som gjer det interssant å lesa.

For det er det som er målet – å gjera bloggen til ei interessant oppleving når du er innom her. At du plukkar opp noko du kanskje ikkje visste frå før, eller at du vert inspirert til å gjera noko du har lyst til å gjera.

I mai i fjor skreiv eg om kommunikasjon og prøvde å berga ordspråket til Kongen, det kan du lesa om her.

I juni skreiv eg om fordomar, retorikk og skrivetips. Juli var tida for enno/endå og perspektiv.

I august tok eg føre meg førebilete og logos. September var tida for å drita i det. I oktober stod skrivefeil og patos i fokus. I november var me innom rettskriving og for lite brukte ord.

Desember tok føre seg jul, nyttår og tradisjonar. På nyåret gjekk me gjennom akronym, eufemismar og førsteinntrykk.

Februar baud på å setja seg mål, ord, uttrykk og grammatikk. Den første vårmånaden var fylt med skriving av pressemelding, faste uttrykk og nokre bokmeldingar til påsketida. I april slo me eit slag for føremiddagsmaten. Og då er me rundt.

Håpar du har hatt ei fin reise med meg dette året. Eg har i alle fall tykt at det er stas å skriva desse epistlane om ting eg grublar på. Dersom du har nokre tips til meg om tema eg kan ta opp eller elles har nokre kommentarar, vert eg veldig glad dersom du legg att ein kommentar til meg under. Som alltid vert eg glad for at du trykkjer på like- eller deleknappen.

Takk for følgjet dette første året, og takk for at du stakk innom i dag!

Me snakkast!

Klem,

Rønnaug

 

Avlange, flate, tunne plankar

No er det ei stund sidan sist innlegg. Opphaldet var ikkje planlagt, men somme tider vert det slik. Dagens innlegg handlar om ski. Mest fordi det er vår og eg er byrja å venta på neste sesong i fjellet, med varme dagar og fjellvatn.

Ski er jo noko dei fleste som har vokse opp i Noreg har eit forhold til. Sjølv hadde eg ein beste som var veldig glad i ski og som gjekk på treskiene sine til han var over åtti. Diverre går ikkje alltid skidugleik i arv, men ski har alltid vore ein del av vinterhalvåret for min del. Og sjølv om det skortar noko på dugleiken på plankane, så prøver eg, og det får vera det viktigaste. Moro er det i alle fall!

Ulike bilete av snølandskap
Bilete frå helgas High Camp på Turtagrø i Jotunheimen.
Ulike bilete av snølandskap og skispor.
Desse bileta er frå skiturar i Sogndalsdalen.

Ordet kjem frå det norrøne ordet «skið», som tyder «kløyvd ved(stykke)». På walisisk heiter det sgi, på spansk esqui og på italiensk sci. Ganske likt over heile fjøla, altså.

Sjølv om me i Noreg gjerne føler ein viss eigarskap til skiene, er det funne eldre restar etter ski både i Sverige, Finland og Russland. I Sverige, faktisk, det er noko å tenkja på. Det er òg funne holemåleri av jakt på ski i Kina. Truleg har ski vore eit framkomstmiddel i 10 000–20 000 år, men dei eldste som er funne i Noreg er om lag 5 000 år gamle, og er frå Nordland.

Noko eg tykkjer er litt interessant er at fram til 1700-talet var det vanleg å nytta ei ski på om lag tre meter saman med noko som vart kalla andoren, som måla om lag to meter. Den lange skia vart nytta til å gli på, medan andoren, som var kledd i skinn, vart nytta til å sparka ifrå med. Eg kan ikkje anna enn å undra meg over korleis det må ha vore å styra noko slikt. Anten må dei som nytta dei ha vore usannsynleg dyktige på plankane, eller så er det mogleg at eg hadde følt meg elegant i den flokken …

Takk for at du var innom bloggen min i dag! Eg set stor pris på besøk! Håpar innlegget var til nytte og inspirasjon for deg. Eg vert veldig glad dersom du trykkjer på like- eller deleknappen under her, eller legg att ein kommentar til meg! Uansett ynskjer eg deg ein fortreffeleg dag vidare!

Me snakkast!

Klem,

Rønnaug

Kjelder: Wikipedia og Norsk etymologisk ordbok av Yann de Caprona

Rosina i pølsa

Faste uttrykk har ofte opphavet sitt som eit språkleg bilete. Me nyttar noko handgripeleg frå kvardagslivet som ein metafor for noko større i livet. Etter ei stund set desse bileta seg fast i språket som ein klisjé eller som eit fast uttrykk. Etter ei tid er dei såpass inngrodde i språket at me ikkje lenger hugsar kvar dei kom ifrå.

Sidan me ikkje lenger hugsar kvar dei kom ifrå, er det ofte slik at tydinga av uttrykka endrar seg utan at me eigentleg forstår kva som skjer. Me veit berre nesten kva dei tyder, så me let det passera. På den måten får me faste uttrykk som ikkje alltid gjev så mykje meining. Dette har eg teke føre meg tidlegare her.

Bilete av eit vinterlandskap. Tre og ei elv.

Ei rosin?

Rosina i pølsa er eit døme på akkurat dette. Alle skjønar me at når nokon snakkar om rosina i pølsa, så meiner dei eit høgdepunkt. Noko eg sjølv har stussa over er den bokstavlege tydinga av ei rosin i pølsa. No er ikkje eg særleg glad i pølser i utgangspunktet, men eg er ikkje sikker på om eg hadde tykt det var noka gledeleg overrasking om det plutseleg dukka opp ei rosin inni der.

Mikroskopiske endringar

Det er likevel det det er snakk om – ei rosin som tradisjonelt vart putta inn i slutten av dei heimelaga pølsene som ei lita overrasking – ein ekstra god smak heilt på slutten. Då er ikkje dette det beste dømet på faste uttrykk som endrar tyding, meiner du kanskje. Det er heilt sant, men det som er interessant, slik eg ser det, er at tydinga av uttrykket endrar seg etter kvart som samfunnet endrar seg. Me snakkar ikkje lenger om rosina i pølsa berre som eit «gledeleg endepunkt». No til dags kan rosina eigentleg koma kva tid som helst i den biletlege pølseetinga. Det er desse mikroskopiske endringane som til slutt fører til at me får uforståelege faste uttrykk.

Sidan me i samfunnet i dag, i stor grad, er meir opptekne av høgdepunkta enn av kvardagen, tilpassar me språket etter det.

Heilt til slutt

Takk for at du var innom bloggen min i dag – stor stas! Legg gjerne att ein kommentar til meg under, eller trykk på like- eller deleknappen dersom du likte innlegget. Då vert eg veldig glad!

Me snakkast!

Klem,

Rønnaug

Ord du ikkje visste at du sakna – fysak

I bloggen i dag skal me sjå på ord att. Det hender at me kjem på ord me ikkje har nytta på lenge, og som me har gløymt at me saknar. Tidlegare har eg teke føre meg apal og klopp, i dag skal me sjå på ordet fysak.

Ikkje at fysak er eit uvanleg ord i norsk daglegtale i dag, i alle fall ikkje om du har ei tilknyting til skulekvardagen, men då vert ordet ofte skrive med store bokstavar , og er ei forkorting for fysisk aktivitet.

Bilete av gras med rim på og eit vatn med is på.

Same ordet – ulike meiningar

Fysak, i den samanhengen som me skal sjå på no, har ingenting med fysisk aktivitet å gjera, og er litt meir uvanleg i dag enn det var tidlegare.

Fysak er ei litt negativ nemning for «fyr» eller «kar». Ein fysak er ein litt klossete fyr, og det mest vanlege er å nytta ordet i omtale av personen, ikkje direkte til vedkomande. Ofte er det nytta på ein litt fleipete måte som til dømes «Kvar er han fysaken?». Eg ville då ha tolka det som «Kvar er han typen/tullebukken?». Det varierer etter samanhengen kor negativt lada ordet eigentleg er, men det er ikkje ein udelt positiv ting å kalla nokon.

Ein eigen kontakt?

Då eg søkte litt rundt på nettet etter bruken av ordet fysak i dag, dukka det opp setningar som «Bli fysak-kontakt ved skolen vår» … Hmmm, fristande… «Vi er en fysak-kommune» … Ja vel … Takk for informasjonen, greitt å vita på førehand!

Heilt til slutt

Språket er i konstant endring, men det er kjekt å trekkja fram dei orda me ikkje nyttar så mykje lenger. Dersom du har nokre forslag til slike ord sjølv, er det supert om du legg att ein kommentar nedanfor. Elles vert eg veldig glad dersom du trykkjer på like- eller deleknappen under, dersom du sette pris på innlegget.

Eg ynskjer deg ein flott dag vidare, det er kjekt at du var innom bloggen i dag!

Me snakkast!

Klem,

Rønnaug

 

Å setja seg mål i livet

På nyåret set me oss ofte mål for kva me skal oppnå det neste året. Eg har valt å venta til no med å setja meg mål. Det var viktig å føla litt på året før eg staka ut kursen.

Så kva er viktig når ein skal setja seg mål? Det viktigaste for meg er at eg trur på målet eg set meg. At eg greier å sjå føre meg at eg kan gjennomføra det.

Bilete av eit tresmykke og eit armband med visdomsord på. Bilete av strikketøy og ei notatbok med mål for 2015
Det viktigaste er å setja seg mål ein trur på, eller, sagt på ein annan måte, tru på måla ein set seg.

Eit gladare 2014

Eit av måla mine for fjoråret var rett og slett å vera meir glad. Ikkje at eg ikkje var glad i 2013, men eg ville vera meir glad i 2014. For å oppnå målet, las eg stablar med bøker, eg høyrde på cd-ar med Tony Robbins og andre utviklingsguruar. Eg tok helgekurs og nettkurs i sjølvutvikling, og høyrde på lydfiler om å snu tankesettet. Felles for alle desse kjeldene var at dei peika på at dersom det skal skje ei endring, så skjer ho med deg. Du må ta val kvar dag for å oppnå målet ditt. For min del, var dette å velja å vera glad, sjølv dei dagane eg kjeda meg, eller var lei meg for noko.

Tankespinn

Noko som verkar heilt klart er at dersom du skal nå målet ditt, kan du ikkje høyra etter ein kvar tanke som dumpar ned i hovudet ditt, du må velja ut tankane du vil høyra på. Det er veldig frigjerande når ein oppdagar dette – ein tanke vert ikkje sann berre fordi du tenkjer han. Han vert derimot sann når du trur på han…

Reisa må vera viktigast

Noko anna som er viktig når ein set seg mål er at det å jobba med målet er viktigare enn sjølve resultatet. I 2014 hadde eg som mål å starta min eigen blogg. I hovudet mitt var dette skumle saker. Skriva ting og leggja det ut slik at heile verda kan sjå det. For meg har det å jobba med bloggen ein eigenverdi. Eg får gjera noko eg tykkjer er kjempemoro – å skriva. Eg får forska i ulike tema, og eg kan vera akkurat så mykje språknerd eg berre har lyst. Bloggen er eit marknadsføringstiltak for føretaket Helvik tekst, men han har også ein verdi utanom det. Han er ein leikeplass for meg – han er eit gjeremål som gjer meg glad. Noko eg gjer fordi eg har lyst.

Bilete av solnedgang. Bilete av ei tekanne og ei bok.
Korleis vil du at livet ditt skal vera?

Her og no

På den måten har bloggen vore nyttig for meg frå dag ein. Dette er også noko ein lyt tenkja på når ein skal setja seg mål. Kva får eg ut av å jobba mot målet mitt her og no? Di fleire gode argument og delmål du finn her, di enklare er det å gjennomføra arbeidet som må til for å nå målet. Dersom målet ditt til dømes er å ta av fem kg, eller verta sprekare, kan det vera lurt å finna aktivitetar du likar å gjera, eller tenkja at «Dersom eg ikkje kjøper meg ein is no, kan eg spara 25 kroner». «Dersom eg ikkje hadde vore ute og gått tur no, hadde eg gått glipp av den solnedgangen».

Mykje handlar om system. Om å tenkja gjennom på førehand kva tiltak ein må setja inn på vegen for å greia å nå fram.

Visjon og måloppnåing

Eg veit ikkje kva du har tenkt å gjera i dag, men eg skal setja meg ned og laga meg nye mål for dette året. Det første eg skal gjera er å laga ein mest mogleg detaljert, tydeleg og levande visjon, deretter skal han setjast i system.

Kort summert var 2014 eit år med ganske høg måloppnåing på fokusområda, så no er det på tide å finna seg nye fokusområde for så å tru på måla sine. Lukka til med dine mål for året! Om du ikkje har tenkt på det enno, er i dag ein like god dag som i morgo!

Heilt til slutt

Tusen takk for at du var innom bloggen min i dag! Kjekt å sjå deg! Eg vert veldig glad for kommentarar eller for at du trykkjer på like- eller deleknappen under.

 

Me snakkast!

Klem,

Rønnaug

Lussekattar og Luciadagen

Då eg var lita hadde me ikkje den same tilgongen på krimskrams som ein har i dag. Det gjorde at me (og foreldregenerasjonen vår) måtte vera meir kreative enn no. Nei, det er ikkje hundre år sidan, då var ikkje den moderne Lucia-feiringa komen til Noreg ein gong. Luciadagen, den 13. desember, vart feira kvart einaste år i min barndom.

Martyrdød og Lussinatt

Tradisjonelt er Lucia-feiringa ein skikk som kjem frå den katolske kyrkja. Sankta Lucia var ei dame som leid martyrdøden på Sicilia rundt år 300. Det er mange legender kring kva som eigentleg skjedde den gongen, men det hadde truleg med usemje rundt kristendomen å gjera.

Lussinatt var her til lands særs viktig i høve til Oskoreia og denne sine herjingar, som eg tok føre meg i førre innlegg.

Bilete av fleire typar lussekattar.
Lussekattar skal vera gule og søte.

Moderne feiring og dorullar

Moderne feiring av Luciadagen er slik som eg hugsar det frå min barndom, meir eller mindre. Då gjekk me ungane i tog rundt til naboane og delte ut lussekattar og song Lucia-songen til dei.

Alle veit at i eit Lucia-tog må det vera ein person som symboliserer Sankta Lucia og som har ein lyskrans på hovudet, i tillegg lyt alle i toget ha kvite kjortlar (eller kjolar). Eg har alt nemnt at me laut vera kreative då eg voks opp, så kva gjer ein når ein ikkje har alt dette?

Då lagar ein ei lyskrune. Me nytta eit gamalt, gullfarga belte som me festa dorullar på. Oppå dorullane limte me bomull og på bomullen helte me lim og strødde glitter på.

Og kjortlane? Nokre gamle, kvite gardiner gjorde susen. På hovudet hadde ternene juletreglitter i ein krans og terneguten hadde ein spiss papirhatt med gullstjerner klistra på.

Me var eit syn. Eg bryr meg ikkje om kva biletprov og kritiske attendeblikk kan fortelja meg i ettertid. Med dorullane på hovudet og ei gamal gardin slengt rundt skuldrene – då var eg ei prinsesse.

Lussekattane

Me hadde, som sagt, lussekattar med oss då me gjekk rundt og underheldt naboane med song. Det er ein tradisjon eg held på framleis, sjølv om eg har slutta å gå rundt til naboane med dorullar på hovudet. Eg er ikkje heilt sikker på om dei ville ha teke i mot bollane dersom eg gjorde det i dag.

Oppskrifta eg nyttar er om lag slik:

1 liter mjølk (noko av det kan erstattast av anna væske)

300 g smør

200 g melis

1-2 teskeier gurkemeie (eg er ikkje glad i safransmaken)

2 teskeier kardemomme

100 g gjær

2 egg

Mjøl til passe deig (han må vera fast nok til å kunna formast)

Rosiner til pynt og egg til pensling. Det skal visst vera bra med bakepulver (1 teskei) og salt (om lag ½ teskei) i deigen også, så det hender at eg slenger oppi det òg. Dette er ein ganske stor porsjon. Vanlegvis plar eg berre ha oppi ingrediensane utan å måla opp, men i år tok eg meg tid til å måla opp og skriva ned, slik at du kunne få ein mal, om du ynskjer det. Dei er gode!

Bilete av deig forma i ulike typar lussekattar.
Her er nokre ulike måtar ein kan forma lussekattane på. Eigentleg er det berre typen du ser til venstre som er ein katt. Som regel ser dei ut som nokre store krosstroll når dei har heva ferdig og er steikte, uansett korleis eg formar dei. Det er verdt å merka seg at det er dei største bollane som er best på smak. Dei vert ikkje så turre som dei nette små.

Kattar til å skrema vekk djevelen med

Lussekattane skal vera gule fordi dei tradisjonelt sett skulle skrema vekk djevelen. Eg er ikkje heilt sikker på kvifor han var redd for gulfargen, men det kan vera at det er fordi gulfargen skal symbolisera lyset, som djevelen ikkje skal vera så glad i.

Lag deigen slik du vanlegvis vil laga ein gjærdeig. Pass på at væska held 37 grader før du blandar ho med gjæren og bland i det turre til ein glatt og ikkje altfor laus deig. Du kan velja å heva han før du triller ut bollane. Eg plar gjera det. Når bollane er trilla, skal dei etterheva i 30 minutt under eit klede. Deretter steiker du dei i omnen på 220 grader til dei er gylne.

Bilete av lussekattar.
Eg hadde visst hatt nok bollar til naboane i år òg…

Heilt til slutt

Takk for følgjet gjennom innlegget i dag! Dersom du lo litt eller fann noka nytte i det, er det supert om du trykkjer på like- eller deleknappen under, eller legg att ein kommentar til meg.

Me snakkast!

Klem,

Rønnaug

 

Oskoreia og jólablót

No når det me er i desember og det nærmar seg jul er folk flest opptekne av kakebaking og andre tradisjonar. Julepakkane byrjar å koma på plass og huset vert pynta med lys. Jula er jo full av koselege ting som nissar, juletre og god mat, så i bloggen i dag skal me ta føre oss nokre av dei mørke sidene ved desember og julefeiringa. Alt kan jo ikkje berre vera kos og hyggje.

Bilete av Havet. Konturar av eit fjell og eit tre.
Frå helgeturen til Drage på Stadlandet. Ikkje så mykje som minna om ei kvit jul, men det var melis på toppane.

Oskoreia i desembermørkret

Oskoreia er eit følgje med underjordiske og daude folk. Det fer gjennom lufta og skaper uhyggjelege tilstandar. Tradisjonelt sett var dei på ferde i desembermørkret og stelte i stand bråk, slåsting og drap. Dei kunne også stela med seg dyr og gjenstandar frå gardar.

Det var om å gjera å ikkje få auge på dette følgjet, for gjorde du det, hadde du ikkje lenge att å leva. For å verja seg mot Oskoreia måla folk tjørekrossar på gjenstandar og fe.

Dumt å vera seint ute

Ekstra farleg var det visst for dei som ikkje vart ferdige med alt som måtte gjerast til jul, så her er det berre å hengja i. Slike stakkarar kunne nemleg verta tekne med i flokken og ført langt av garde. Heldigvis kunne ein verja seg mot følgjet ved å kasta seg ned og leggja seg til som ein kross med armar og føter, så det er jo håp om ein er litt seint ute til jul.

Personleg kjenner eg historiene om Oskoreia gjennom teikneseriar og folkeeventyr, som underhaldning med andre ord.

Tre bilete av det same juletreet, opplyst av måneskinet (månen er bakom treet).
Juletreet på Torget i Sogndalsfjøra, opplyst av vakkert måneskin.

Jólablót

Ordet jul eller jol kjem frå ordet jólablót, som var ein heidensk offerfest som gjekk føre seg midtvintersdagen (12. januar). Den kaldaste dagen i året. Verkeleg noko å markera. Under kristninga av Noreg på 900-talet kom Håkon den gode med påbod om at markeringa skulle flyttast til den 25. desember som i resten av Europa. Namnet vart med for å hindra at den heidenske ofringa heldt fram i landet.

Heilt til slutt

Lukka til vidare med juleførebuingane! Det er heldigvis mest kos knytt til høgtida. Dersom du lærte noko nytt eller likte innlegget, vert eg kjempeglad om du trykkjer på like- eller deleknappen under, eller legg att ein kommentar til meg.

Me snakkast!

Klem,

Rønnaug

Ord du ikkje visste at du sakna – klopp

No skal me sjå litt meir på eit tema eg er veldig glad i – ord – og særskilt ord eg tenkjer at me ikkje nyttar ofte nok.

Då eg jobba som norsklærar på vidaregåande i Oslo for nokre år sidan, var det ein kollega som spurde meg om eg visste kva klopp tydde for noko. Dette sette i gong ei massiv tankeverksemd for min del fordi det var eit ord eg ikkje hadde tenkt på, eller nytta, på veldig lenge.

Kva var det det var att?

Grunnen til at eg ikkje har nytta det på lenge er vel helst at det ikkje er så flust med klopper rundt om som det var i tidlegare tider, like fullt er det eit vakkert ord.

Bilete av ei klopp (steinhellebru) gjennom netting. Bilete av same kloppa frå annan vinkel.
Det finst ein del fine klopper rundt om – her er ei av dei.

Det har to tydingar – det kan visa til ei stabburstrapp (låg trapp). Vel har eg vel støytt på eit og anna stabbur i mi tid, men eg må innrøma at det ikkje er noko som går inn i den daglege praten for min del.

Den andre tydinga er ei gangbru av stokkar eller stein over til dømes ei elv eller ein bekk, eller over ei myr eller liknande. Desse finst det nokre av rundt om. Særleg om du vandrar litt rundt i fjellheimen.

Om ein filosoferer litt vidare . . .

Det hadde vore stas om tydinga berre hadde vore bru og eg kunne til å seia «Hardanger-kloppi» og slikt, men eg får vel halda meg til fakta. Er likevel litt moro å leika med tanken . . . «Tower klopp, London» . . . «Karlskloppi, Praha» . . .

Når det er sagt, er klopper i seg sjølv vakre nok til å ha sitt eige ord. Det er plass til fleire klopper i verda!

Bilete av ei klopp (steinhellebru) og lyng med istappar.
Vatn i ulike former. Fasinerande.

Heilt til slutt

Eit kort innlegg i dag om eit stutt og nydeleg ord. Dersom du likte innlegget, vert eg takksam om du trykkjer på like- eller deleknappen under, eller om du legg att ein kommentar til meg.

Me snakkast!

Klem,

Rønnaug

 

Ei høne å plukka . . .

Hender det at du høyrer uttrykk som du ikkje heilt skjønar? Temaet i bloggen i dag er faste uttrykk.

Då eg var lita høyrde eg ofte at dei vaksne la til «so han sa» når dei hadde sagt noko. Eg heldt på å bli tullete fordi eg ikkje visste kven han der som sa alt var. Dei gongene eg spurde fekk eg til svar at «Hehe, det er no berre eit uttrykk». Det tok meg ganske lang tid å akseptera at det var akkurat det. Når dei vaksne sa «so han sa», meinte dei om lag det same som «heldt eg på å seia». Det var ein måte å ta spissen av det dei sa på.

Eg, i mitt einfelde, trudde det var ein kar som sat ein stad og sa veldig mange ting som folk stadig tok opp att . . .

Bilete av ein legobil på hovudet til ein unge, med hendene rundt. Bilete av ei høne og ein hane i plast. Bilete av ein hagefrosk.
Det er viktig å leika, både når det gjeld språk og resten av livet.

Å hoppa etter kven?

Faste uttrykk veks fram nasjonalt og lokalt og kjem av at brukarane har ei felles kulturforståing . Ta til dømes uttrykk som «å hoppa etter Wirkola», som tyder at du skal ta over etter nokon som var veldig god i den rolla du skal ta over. Kong Harald skal ha nytta dette uttrykket om å ta over som konge etter far sin, Kong Olav.

Opprinneleg kom jo dette uttrykket til fordi skihopparen Bjørn Wirkola var fullstendig suveren på 60-talet. Ulike sportskommentatorar vitsa med at det ikkje var moro å hoppa etter Wirkola. Uttrykket voks og kan i dag nyttast om dei fleste livsområde.

Mange av dei faste uttrykka me nyttar har si rot i idretten – som «å ta over stafettpinnen» eller «ballen er rund».

Vêr og slikt

For nordmenn er det (i alle fall for vaksne) som regel enkelt å forstå kva uttrykka tyder. Dette er fordi dei byggjer på landet si felles kulturforståing.

Eit uttrykk som «mellom borken og veden» vil fortelja ein nordmann at du står overfor eit vanskeleg dilemma. For ein utlending vil det truleg ikkje gje noka meining i det heile. Det er difor slike uttrykk er så vanskelege å omsetja.

Ta til dømes «å ha vore ute ei vinternatt før». Ein nordmann vil med ein gong skjøna at denne personen «har vore i hardt vêr før» – vedkomande har altså erfaringar som gjer han rusta til å halda ut tunge opplevingar. Dette veit me fordi me er klar over at at å vera ute ei skikkeleg kald vinternatt i Noreg, krev vilje og instinkt til å overleva.

Bilete av blåbærlyng med blåbær.
Blåbær!

Ei høne?!

Om du tenkjer etter, er mest heile språket bygd opp av faste uttrykk. Sjølv om me veit kva folk meiner når dei nyttar desse uttrykka, er det ikkje alltid me veit korleis dei oppstod.

Ta uttrykket «har ei høne å plukka med deg» – då forstår eg jo at vedkomande er misnøgd med noko eg har sagt eller gjort og no vil han eller ho at me skal ordna opp. Anten med ein alvorsprat eller med ein slåstkamp. Men eg anar ikkje korleis uttrykket oppstod – kva som gjer det å plukka ei høne synonymt med å ordna opp i eit problem. Det er mogleg at det berre er snakk om grundig og tidkrevjande arbeid.

Det kan også vera at det tyder noko heilt anna.

Ugler er fine fuglar

Uttrykket «ugler i mosen», som fortel deg at du må vera på vakt, kjem frå det danske uttrykket «ulver i mosen» (ulver på myra), og oppstod visst i norsk språk fordi våre forfedrar ikkje forstod det danske språket, så dei fornorska det litt (litt slik som bokmål, eigentleg . . . Nei då, men det er ikkje alltid ein nynorskbrukar kan dy seg).

Eg har forresten høyrt at danskane har teke etter uttrykket vårt og no snakkar om ugler i mosen dei òg . . . Ulvane er nemleg utrydda i Danmark . . .

Språk er kompliserte greier, men det er moro å forska litt i det stundom.

Heilt til slutt

Takk for at du var innom bloggen min i dag! Eg håpar innlegget sette i gong nokre tankeprosessar rundt faste uttrykk du sjølv brukar.

Dette er nok eit tema eg kjem til å koma innom att seinare, så om du har kommentarar, vert eg veldig glad om du tek kontakt. Dersom du likte innlegget, er det kjempeflott om du trykkjer på like- eller deleknappen under, eller legg att ein kommentar.

Me snakkast!

Klem,

Rønnaug